Susej reksle ella anrab

Det skal veldig lite til for å gjøre meg glad..
I dag for eksempel var noen plystretoner fra annen etasje nok. Det er sjelden jeg blir oppmuntret av plystringen fra den fyren, for sjelden er sangene så muntre. I dag begynte det med en langsom versjon av "Jesus elsker alle barna". Klokka var ni, og tonene var akkurat så tydelige at de overdøvet anleggsarbeiderne på utsiden. De bruker sag og pigger og lager så mye støy at man nesten får hodepine. I alle fall sjefen min. Gjennom hele dagen har en salig liten melodi konkurrert med den støyen. De spinkle forsøkene kl 9 sørget for et lite smil om munnen. Nynningen kl 10 kallte frem en liten latter. Versjonen med tekst smøg seg nedover trappa rett etter lunch og jeg klarte ikke dy meg.

Jeg tuslet opp trappa i bank-tempo og satte igang dagens leksjon. Den bestod i å lære sangfulen sangen baklengs. Hvem som har gått på søndagsskole begynner ikke på den sangen baklengs hvis de hører de tre første tonene?

Så satt vi der og nynnet Jesu ord sammen, og jeg lover deg han er ikke kristen. Det spredte seg til resepsjonen på utsiden, så til kontoret ved siden av, og alle mimret tilbake til sine salige søndagsskoledager.

Jeg hadde glemt det hele litt da jeg satt og så ut på det grå torget og de grå menneskene. Så brølte det fra 2. etg: "...både rød og gul og svart. ER DET SAMME HAR HAN SAGT!!"
Det er tirsdag, det er ak, og Jesus elsker alle barna.