Fellesskapsfnising

Det skjedde noe på vei til jobb i dag: Det hadde fryst på i går, snødd i dag, ergo umulig å se hvor det er glatt. Som sagt så løper jeg til jobb. Jeg så ut som Bambi, og da klarer jeg ikke la være å le. Det var gøy da trygge fyren i eccotrack foran meg tryna. Han gikk stødig, for så plutselig og helt uten forvarsel slenge begge bena til den ene siden og knikse i knærne. Så med armene som sideveis propeller gikk han rett i bakken. Min latter forhindret meg fra å hjelpe. Men det gikk visst bra. Han var typen som ikke lo. Blæh. Det var flere andre ustøe ute på turogså, og det blir en sånn fellesskapsfølelse når alle sklir. Man fniser i kor, og sier sånne ting som: "I dag var det jammen glatt" og "Nå skulle jeg huska broddene". Det gøyeste er når man selv sklir litt, nesten faller, og de rundt ikke tør helt å le av hensyn til deg. Man kikker seg halvveis rundt; var det noen som så meg. Ikke det. Da rusler jeg videre. Skulle ønske jeg klarte å holde meg til det. Neida, jeg ler og fniser lenge etterpå. Hvorfor er det så gøy å se andre som detter? Jeg savnet bare Tom 'if you get it on tape, you could get it in cash' Bergeron som skulle kommet glidene og avlegge en tåpelig vits før neste uheldige gikk i bakken. Hvor var du Tom, da "Norways Funniest Videos" happened live? Hvor var du da vi faktisk savnet deg?