Noe av det lolleste lolle av det man kan kalle lol.

Sjelden blir private bilder eksponert her på bloggen. Det er ikke noen dagbok over ting som skjer i livet mitt (da hadde ikke livet mitt vært særlig interessant hvis dette var alt). Nei, jeg skriver litt når det faller meg inn. Om alt mulig.
Som nå. Jeg vil gjerne skrive litt om helga, for min egen del. For å huske ting. For å gjenoppleve det hele. Om du gidder å lese det bryr jeg meg ikke om. Så jeg unnskylder heller ikke lengden på innlegget. Heh.

For vi har vært på tur. Ikke en hvilken som helst tur. En bryllups-tur. Vi har festet tre dager til ende. Festreisen ble innledet med en særs humpete Ryanair-flight. Sånne konstante humper og sånne kile-i-magen-fall. Vi betalte deretter like mye for tog som flybilletten kostet, og kastet oss i vei. Løpe - tog - løpe løpe 300 trappetrinn - undergrunn - løpe opp trapp ned trapp løpe - tog.
Vil du vite en hemmelighet? Foten min ble feit. Faktisk dobbelt så feit som den andre foten.
Men det var verdt det. Sier man ikke alltid det? Men dette var virkelig verdt det.
Vi slappet av ca tre kvarter den dagen - det var mens vi betraktet takterrassene på de små mursteinshusene med piper som ville gjort feierne i Mary Poppins misunnelig og de brune sauene som breker over hele Englands grønne slette.
Så gikk det slag i slag.
Vi endte opp hos bruden selv, og dro for å få oss en fet opplevelse. Bokstavelig talt. Fish 'n chips. Deretter bar det til hotellet (leiligheten til en trivelig jente) for stæsj og stusj før vi ankom brudens barndomshjem til en hagefest som får enhver nordmann misunnelig. Wow.
Avslappet engelsk atmosfære, hvitt stort telt med tyll, lykter og lamper og levende lys, runde bord med fotsid duk, engelske viser og allsang. Du sitter med en litt guggen hvorfor-var-ikke-jeg-der-følelse nå allerede? Tenkte jeg det ikke.
Ikke for å gjøre deg misunnelig altså. Men vi startet neste dag med engelsk te på senga og en to timers lang skravlings før vi rykket ut til en kirke for å overvære 'I do'. Hastet til en 'hall' og satte igang med aperitif og canapeer før menigheten satte igang en endeløs velsignelsesrekke. Det var så spesielt å få et innblikk i livet de som var i sentrum denne dagen lever, og vi fikk en kraftig formaning om å være brennende i ånden. Det beste av alt: 20 stk hadde sagt noe før første pause. Slå den. Etter buffeten var det sang på sang og latter på latter og tårer på tårer og velsignelse på velsignelse.
Dagen derpå våknet vi med en stadig økende summing av tonene til 'Ja vi elsker'. Muffin hadde kjøpt med 17. mai-slufser og vi gira hverandre opp med Rybak og hva vi gikk glipp av i Norge. Det endte med at br. H avsluttet formiddagssamlingen den dagen med at '.. joda så er det Norges nasjonaldag. Så da kan nordmennene komme opp og synge en sang. Og ta nasjonalsangen også. Og de vant også Euro Vision i går.' *applaus* '..men det beste med Norge er at det er derfra vi har fått evangeliet'
Så stod vi der med sløyfene våre og en nasjonalsang i altfor høy dur og salen reiste seg og alle sa 'Congratulations'. Ville vi heller vært hjemme på 17.mai? Hånei.
Så var det en 11 timers reisevei tilbake til fedrelandet. Det innebar stresse stresse - starbucksleting - undergrunnkansellering - og ellers den samme løypa som vi løp igjennom på fredagen. Den innebar storunderholdning av mr. YSL/LV (for de uinvidde: Yves Saint Laurent og Luis Vuitton) og litt line-dancing på alle mulige vente-steder.
Vi har mange mange mange gale bilder fra en fantastisk tur. Kanskje blogges de, men foreløpig kommer kun dette: (stjålet fra en engelsk piczo-side)

Besteste reisegjengen!