Tuesday-thoughts

Etter en uke med null pause og mye stress og etter for få timer søvn og for tidlig ringende vekkerklokke skulle man tro at trøttheten tok overhånd. Åja - den tok overhånd. Opptil flere ganger. Men likevel klarte vi å karre oss inn i bilen og være tause de 20 min bilturen varer. Taushet er bra når man er trøtt. Taushet er helt ok kl syv tretti en lørdagsmorgen. Når man er trøtt er ikke engang taushet pinlig.

Vi trengte å starte dagen med Heidi-Hermende Kanel-Kaffe. Vi trengte noen rolige hester. Vi trengte litt varm høst-sol. Så tok vi med oss en hest hver og luntet oppover bakken. Fortsatt for trøtt til å få med oss verden rundt. Så snudde jeg meg halvveis, kikket bortover åskammen, så sola titte såvidt over kanten, speile seg i dugget som lå over de gressbelagte jordene, det var en krøttersti, det var en idyllisk trebro, høstfarger som trengte seg frem her og der, det var stillhet og fuglesang, det var to morgengretne hester og to morgentrøtte jenter.

Det var da jeg tenkte: nå skulle jeg hatt speilrefleksen klar.
Og så: opplevelser som dette er verdt hvert trøtte minutt.
Og: de jentene der er jeg virkelig glad i.

Det jeg derimot ikke tenkte: jeg gleder meg til å møkke boksene til disse vidunderlige vesen som produserer så mye avføring og som i tillegg tramper det rundt så det er umulig å finne og iallefall ikke når man knapt ser ut gjennom øynene og slukner hver gang man lener seg til en vegg og det er 40 stk av dem og joda jeg lurer på hvor mye dritt jeg har skuffet i løpet av et år og det er digg å få træler og blemmer og lukte vondt også og går det alltid like tregt å møkke og liksom pleier flisa å være så tung og tar vi alltid like mye høy. Og sånn.

Men likevel:

møkking gjør et menneske litt tøffere
og samholdet litt sterkere
og pausen litt bedre
og

med så søte ører som dette er dere tilgitt, hester:


Og høst på B er bedre enn søvn: