masters of the scene

Aldri forvent at det finnes ledige bord i hovedstaden en lørdags ettermiddag. I alle fall ikke hvis det er cupfinale dagen etter, og 16.000 fler i gatene. Ikke forvent at selvom du snakker med noen på telefonen og de er svært så vennlige (som i kompis) og sier at det tar nok bare 10 kjappe minutter i kø, så vil det faktisk ta 10 min som i 10 min. Nei, gang det med 10.

Vi travet. O - som vi travet. Med et blodsukkernivå som begynte å krype mot skremmende lave nivåer i en herlig kombinasjon med høye heler. Vi travet som i turist-traving. Turister som skal rekke aker brygge, oslo s, slottet, vigelandsparken, operaen, universitets flotte forplass, kontiki-museet og faktisk enda en ting eller to på en kveld. Nesten.

Vi kikket inn forskjellige steder og tenkte at 'her er hygienen heftig' og 'aldersgrensen er atten' og 'kilometer-kø'. Vi delte oss for å prøve om det hjalp. Vi tok enda en runde rundt, noen stikkveier der og rett frem der og: 'Jammen har vi vært her før'. Vi begynte å vurdere pølse på 7-11.

Jeg begynte å se sliktno:

Men så fant vi det.
Stedet.
Billig, koselig og med et bord ledig for 9.
Jej!
Utpust - innpust.
Mat.
Fot-hvile.

Og endelig kunne vi konstantere at det hadde vært et eventyr så langt, og enda var ikke høydepunktet nådd: 'Mamma Mia!'. Tittelen på showet er meget, meget betegnende.

Det er også meget betgnende for lysekronen i teateret, og min uttalelse da jeg klarte å ta det bildet her.

Ikke bare var showet bra (Det var skikkelig, skikkelig, skikkelig, skikkelig (tror du meg nå?) artig!). Ikke bare hadde vi blitt lommekjent i Oslos fancy områder. Vi fikk også introdusert oss selv til de mindre ekstravagante områdene. På en lørdagskveld. Med mindreårige. Vi fikk se så mange oransje og hvit/blåstripete skjerf, luer og buttons som vi aldri har sett før. (ps. way to go, Rekdal) Og vi fikk trim. Herlig trim!