Så hadde det seg slik at jeg i mitt stille sinn (faktisk ikke så stille for jeg ropte det ut) bestemte meg for at selvom ikke teknikken og ballfølesen var på sitt beste så kunne jeg løpe (for det kan jeg nemlig) og surre det til for de andre (kan være ganske irriterende der og). 'Streb etter de beste nådegaver' ble liksom så godt for meg. Så da ga jeg alt. Også ankelen min. Til fotballens ære. Værsågod!
Det førte til et 5 timers begredelig sykehusopphold. Men da jeg så dette (se under) sitatet på veggen så ble alt så mye bedre. Også sendte jeg noen gode tanker til Tyskland (!!) og velferdssamfunnets far. Selvom det kostet meg egenandel på egenandel så er det jammen meg gode velferdstilbud vi har takket være sosialdemokratiske verdier. Jeg begynte nesten å bli takknemmelig for AP der jeg satt. Men bare nesten.
