Neither poor - nor lonesome!

Det skjer noe med kroppen når bilen tar av fra hovedveien og gamleveien snor seg med duvende åser på begge sider. Det skjer noe med stressnivået da. Pusten går jevnere, skuldrene senkes og landsbypulsen tar over. Jeg trodde jeg var storbyjente med sans for hurtig tempo og caffe latte. Det er sant til en viss grad - men jeg er så heldig at jeg har fått merke hvor mye godt det landlige har å gi et menneske.

B i fred og fordragelighet er en opplevelse. Når det eneste du hører der du ligger i le av en vegg på en krakk som knirker er fuglene som flyr inn og ut av stallen, hestehover mot jorden og du ser solen skinne gjennom luften og alle de tusen småfluene som ellers ikke syns.


Ah.


Stille og rolig er fint - men action er ikke dumt det heller.
En torsdag her i mai en gang hadde vi et arrangement, det var westernridning, countrymusikk, grillet mais, rutete skjorter, slitte jeans og bredt ganglag. Jeg fikk være en del av crew, og er i tvil om hvem som hadde det best - de vi arrangerte for eller vi som fikk lov til å være cowboy for en kveld.

På slutten av dagen hørte vi noen si: "Det eneste vi mangler nå er litt linedance..". Hmm.. Linedance ja. Noen trinn fra ungdomsskolen demret for meg, og Muffin og jeg ble enig om å gutse til og drite oss ut. Vi fikk med oss Annie på laget, og fniste oss gjennom en kjapp opplæring og 2 funky sanger.
Fun fun fun!

Bildet er tatt av LKSJ. (Skulle gjerne linket til en blogg her, men LKSJ er ingen blogger.)